Abstract
Livmorhalskreft er den tredje vanligste kreftformen blant kvinner. Stråleterapi er en viktig del av behandlingen av livmorhalskreft, og gis både i form av ekstern stråleterapi og brakyterapi. Ved brakyterapi av livmorhalskreft plasseres hule katetre i livmorhalsen og øverst i vagina. Inn i katetrene føres det så radioaktive kilder, som skal levere en forhåndsbestemt stråledose til tumor.
Dosene gitt ved brakyterapi er planlagt på forhånd, blant annet basert på inntegning av målvolum og risikoorganer på MR- og/eller CT-bilder av pasienten. For at pasienten skal få en så god behandling som mulig, er det viktig at inntegning av målvolum og risikoorganer er nøyaktig.
I denne oppgaven er det sett på interobservatørvariabilitet mellom 10 observatører og en masterkontur ved inntegning av målvolumene GTV, HR-CTV og IR-CTV og risikoorganene blære, rektum og colon sigmoideum på 6 pasienter med livmorhalskreft. Variabiliteten i inntegning har blitt analysert statistisk ved bruk av kappaanalyse, og det er blitt gjort en analyse av de dosimetriske konsekvensene av interobservatørvariabilitet. I tillegg er det undersøkt om forskjeller i inntegning av målvolum/risikoorgan, kvantifisert ved kappaanalyse, kan brukes som et mål på forskjeller i planlagt dose til det aktuelle målvolumet/risikoorganet.
Det er blant annet funnet en relativt stor uenighet blant observatørene ved inntegning av tarmsystemet, og spesielt colon sigmoideum. Det kan virke som det er usikkerhet knyttet til hvilke deler av tarmsystemet som skal inkluderes som rektum/colon sigmoideum, og en gjennomgang av retningslinjene rundt disse risikoorganene kan være nødvendig.
De dosimetriske konsekvensene av interobservatørvariabilitet er funnet å være små, med gjennomsnittlig relative avvik i dose på ca. 5 %. Likevel kan dette i enkelte tilfeller føre til en for høy dose til enkelte risikoorganer. I denne oppgaven hadde det størst konsekvenser for blæren.
Gjennom lineær regresjon av kappaanalyse som funksjon av forskjeller i planlagt dose ble det funnet at det er sannsynlig at det finnes en sammenheng mellom kappaverdi og avvik i dose, men at denne sammenhengen er mer kompleks enn en lineær sammenheng. Kappaverdien kan dog brukes som en indikator på at det kan oppstå avvik i dose.