Abstract
Kinas økonomiske vekst gjør det tvingende nødvendig for Norge og det øvrige verdens-samfunnet å øke kunnskapene om Kina. Denne oppgaven analyserer den kinesiske statens styringsevne til å velge utviklingspolitikk etter Kinas åpning mot utsiden i 1978. Den kinesiske statens styringsevne blir målt i forhold til følgende sett av variabler på nasjonalt og internasjonalt nivå: 1)Sosio-økonomiske aktører i Kina; 2)Den kinesiske statsstrukturen; 3)Rådende økonomisk ideologi i Kina og internasjonalt; 4)Internasjonal markeds-organisering; og 5)Den dominante aktør i internasjonal maktstruktur USA. Styringsevnen blir målt i lys av tre delanalyser som tar for seg: 1)Den kinesiske statens evne til å foreta strategiske valg i utformingen av Kinas handels- og investeringssystem; 2)Den kinesiske statens evne til å forhandle med USA om MFN-status og medlemskap i WTO; og 3) Den kinesiske statens evne til å velge tilpasningspolitikk i forhold til finanskrisen i Asia. Debatten om den øst-asiatiske utviklingsmodellen og teoriperspektiver innenfor skolen internasjonal politisk økonomi danner rammeverk for analysen.
Oppgaven konkluderer med at den kinesiske staten har i mindre grad enn forventet hatt styringsevne på nasjonalt nivå med utformingen av Kinas utviklingspolitikk etter 1978, men i større grad enn forventet i forhold til internasjonale faktorer. Kinas utvikling etter 1978 har i stor grad vært statsstyrt, men idelogiske uenigheter i det kinesiske kommunistpartiet, en statsstruktur lite tilpasset en voksende markedsøkonomi, og politisk sårbarhet overfor den sosio-økonomiske utviklingen i Kina, har bidratt til at den kinesiske staten til tross for et kommunistisk ettpartistyre ikke har vært autonom i utformingen av Kinas utviklingspolitikk. Den kinesiske statens styringsevne ble særlig svekket fordi den gamle planøkonomistaten ikke greide å utvikle nye styringsmekanismer i takt med den voksende markedsøkonomien. Motkonjunkturpolitikken og vellykkede grep for å stanse kapitalflukten under finanskrisen i Asia viste imidlertid at reformene under Jiang Zemin og Zhu Rongji på siste halvdel av 1990-tallet har bidratt til å styrke statens evne til å påvirke utviklingen i Kinas økonomi. Selv om den kinesiske staten på mange måter er autoritær, kan den ikke beskrives som noen autonom utviklingsstat. Kina har imidlertid en sterk forhandlingsposisjon i internasjonal økonomi på grunn av sin geopolitiske tyngde og sitt store marked. USA har vært og er den viktigste ytre enkeltfaktor i Kinas utvikling, men selv USAs innflytelse har klare begrensninger. Etter å ha innledet sin presidentperiode med å koble handel og menneskerettigheter i sin Kina-politikk endte Clinton-administrasjonen opp med å føre en aktiv økonomisk engagement-politikk overfor Kina, i hovedsak på grunn av Kinas nye geostrategiske betydning for utviklingen i Asia og amerikanske næringslivsinteresser i kampen om det kinesiske markedet. Disse to faktorene er Kinas største komparative fortrinn. Den økonomiske globaliseringen verden har sett det siste tiåret, hvor markedet til en viss grad har begynt å løpe fra politikken, er derfor ironisk nok til Kinas fordel.
Kina videreførte i 1978 sin importsubstituerende industripolitikk fra før reformene, og den økonomiske veksten var et middel i Kinas nasjonsbygging, med mål om å ta igjen nabolandens forsprang og gjenopprette Kinas internasjonale posisjon. Fordi Kina i tillegg hadde høye tollbarrierer, et tungrodd handelsbyråkrati og et delvis lukket valutasystem, samtidig som statlig næringsvirksomhet ble beskyttet mot utenlandsk konkurranse, hadde Kinas utviklingspolitikk klare merkantilistiske trekk til langt ut på 1990-tallet. Men ved siden av det merkantilistiske handelssystemet etablerte Kina samtidig en eksportorientert industri-politikk, slik at Kina i praksis førte beskyttet eksportorientert -utviklingspolitikk. På 1990-tallet har Kina gradvis dreid hele sin industripolitikk i retning av et mer liberalt handels-regime. Kina mottok på 1990-tallet mer utenlandske investeringer enn noe annet land utenom USA, og utenlandske selskaper kan nå kjøpe opp kinesiske statsbedrifter. Kina førte på siste halvdel av 1990-tallet på mange områder en mer liberal handels- og industripolitikk enn Japan, Sør-Korea og Taiwan gjorde på tilsvarende stadium i sin utviklingsfase. Kinas merkantilisme har med andre ord blitt iført en stadig større porsjon økonomisk liberalisme.